Noen ganger er det deilig å koble helt ut, tømme hjernen for alt som er av tanker, bekymringer og grublerier. Å ta en lang og deilig tur i skogen, eller i naturen generelt synes jeg er den aller beste meditasjon som finnes. I dag har jeg hatt mange timer alene i skogen, jeg har nesten ikke møtt noen andre. Jeg har følt meg både liten og stor på samme tid, mens jeg har gått mellom store trær, hørt på fugler som synger, susingen fra vinden og knakingen i kvister som knekker under skoene mine. Hver gang jeg tar sånne turer i marka tenker jeg alltid, – hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Jeg kjenner jo hvor godt det gjør både for kropp og sjel. Som diabetiker merker jeg også at blodsukkeret synker på sånne turer, så det er helt tydelig at kroppen liker det.

Jeg har tenkt litt på hvordan alt har forandret seg de siste årene. Hvor tilgjengelig vi alltid er, hvor mye vi hele tiden må rapportere og oppdatere. Hvor mye vi føler vi må dele. Når jeg vokste opp husker jeg vi gikk til naboen for å se barne-TV, da de fikk  TV før oss. Jeg husker også godt den dagen vi fikk telefon, den grå med dreieskive som alle hadde i gangen. Vi var stort sett ute hele dagen og lekte, vi hadde ingen skjerm å sitte foran. Når middagen var klar ble vi ropt på, eller de voksne måtte ut å lete etter oss. Vi klatret i trær, syklet, bygde snøhuler og akte på vinteren. Ingen tok bilder av oss for å legge ut på sosiale medier, heldigvis!

Kan det bli litt for mye av «det gode»?

Nå er vi tilgjengelig 24 timer i døgnet. De fleste sover med mobilen på nattbordet, for tenk om det skjer noe når du sover? Skal vi i butikken ligger mobilen i lomma, for tenk om noen ringer mens vi handler? Vi sjekker facebook mer enn 100 ganger om dagen, i tillegg til instagram og snap. Er ikke alt dette egentlig litt stressende og slitsomt? Er det kanskje derfor det kjennes ekstra deilig ut når man endelig kommer seg ut i marka, ved havet, eller på fjellet? Det å kunne koble av, eller kanskje er det da vi kobler på? Jeg tror ikke at så veldig mange av oss egentlig er særlig påkoblet i hverdagen. Jeg tror mange rett og slett ikke har tid til det. Hadde vi alle vært mer påkoblet hadde vi sanset mer, kjent mer på hvordan vi og de rundt oss hadde det. Vi hadde kjent på kroppen når den prøver å gi oss beskjed om å roe ned noen hakk, vi hadde kjent det om vi hadde spist og drukket ting som ikke var bra. Vi hadde sanset raskere om vi hadde blitt syke, og vi hadde hatt evnen til å leve mer i nuet. De aller fleste tror jeg nesten alltid ligger noen hakk foran, vi planlegger neste dag, neste uke, og hva om vi ikke rekker alt? Så er det noen som lever i det som har vært, som ikke greier å gi slipp når noe er over. Traumatiske opplevelser kan selvfølgelig være vanskeligere å slippe, men vi må likevel gå videre. Det er alltid dagen i dag som gjelder, og det er alltid du selv som kan bestemme hvordan dagen kan bli. Alt sitter inne i oss selv, vi har alltid et valg. Jeg har tidligere skrevet litt om stress, og hva det kan gjøre med oss. Stress setter seg i kroppen og skaper sykdom, så det å koble på, kjenne på at du lever, det å puste dypt, høre på fuglekvitter, bølgeskulp, vinden som rasler i bladene, biene som summer osv er skikkelig balsam for sjelen.



IMG_9686
Jeg øver meg litt hver dag på å bli flinkere til akkurat dette. Jeg vet jeg er alt for avhengig av mobilen min, jeg vet jeg burde la den ligge hjemme oftere. Det er ikke alt jeg trenger å dele med andre. Jeg tenkte litt på det når jeg gikk i dag, da den ene snapen ettet den andre ble lagt i storyen. Nå er det ikke mange jeg deler med på min snap, men likevel.. Neste gang skal mobilen bli igjen hjemme, så skal jeg bare nyte stillheten, skogen, luften og fuglene som kvitrer 🙂

Har du det noen gang helt stille rundt deg? Greier du å slippe alt, og koble deg på?