Er det ikke rart at vi noen ganger er våre egne sabotører? Jeg vet godt at det er jeg selv som har ansvaret for mitt eget liv, at det er jeg selv som skaper. Både det som er bra og det som ikke er bra, ikke alltid bevisst selvfølgelig. Men likevel det er jeg selv som sitter ved spakene. Det hjelper ikke å skylde på noen andre enda så lyst jeg har innimellom. Noen ganger ”glemmer” jeg det, at det er jeg som styrer. Jeg graver meg ned og gir andre skylden for det jeg føler eller det jeg opplever. Det eneste jeg får igjen for det er vel egentlig mer av det jeg ikke vil ha i livet mitt.

Hvorfor er det så vanskelig noen ganger å gå i den retningen du vet du må gå, den du vet gir deg det du vil ha? Er det fordi det er skummelt? Eller kanskje bare fordi det krever mer av deg? Du må faktisk handle hvis det skal skje noe. Det hjelper ikke å sitte med hendene i fanget å vente.

Vi kan lage tusen unnskyldninger for ikke å gjøre det vi vet vi må, været er fint, huset må vaskes, må trene, være sosial, lese ferdig boka etc, og plutselig gikk den dagen også. ”Får vel ta det i morgen da…” Når husvasken føles mer forlokkende enn det å ta tak i ting som er viktig i livet, så er vel det et veldig tydelig signal på motstand? Og den har stor makt! Motstanden kan fortelle oss alle de tingene vi ”vil høre” for å kunne slippe akkurat nå, for å kunne vente til etterpå, til i morgen eller neste uke. Så var det det med å skape eget liv da, det er jo vi selv som ”skaper” denne motstanden også, som lar den få lov til å snakke så høyt at vi ikke hører de viktige tankene.

Hvordan skal du fortelle motstanden at nå er det du selv som sitter ved spakene og du vil gjerne skape det du vil ha? Du er lei av alt det du ikke ønsker i livet ditt, og lei av å høre på unnskyldninger som saboterer det du egentlig vil.

Lytt til de riktige tankene, de riktige følelsene

Det krever mye styrke for å kunne ta kontroll, for bevisst å jobbe mot det målet du vil nå. Du må være trygg i deg selv på at du kommer til å greie det, ikke høre på alle andre som ikke tenker som deg. Vi har alle ulike erfaringer og opplevelser som alle har formet oss til den vi er i dag. Noen går bare rett på, og kommer kanskje fort frem. Andre jobber mye og føler de aldri kommer frem. Det er da vi må finne ut hvem, eller hva som saboterer. Ofte er det noe i deg selv som stopper deg fra å komme frem. Det kan være at du innerst inne ikke tror du vil greie det, og da blir det jo veldig vanskelig å nå frem. Eller det kan være at dit du tror du skal egentlig ikke er riktig vei.

Å ha evnen til å kunne meditere, trekke pusten dypt, være helt stille og kjenne på følelsen, eller lytte til de riktige tankene er noe av det mest verdifulle jeg har! Uten hadde jeg nok stått bom fast. Ikke visst hvor jeg skulle i det hele tatt, ikke visst hvem eller hva som saboterte for meg. Nå kan jeg sette meg ned, spørre meg selv hva det er, vente å få svar. Egentlig så vet vi jo alle sammen innerst inne hva som stopper oss, men vi hører ikke etter. Vi har det så veldig travelt med alt mulig annet at vi glemmer å spørre om de viktige tingene, kjenne på de viktige følelsene. Mange er redde for å havne i spor de har vært før og som de ikke vil gå i igjen, men det kommer ikke til å skje om vi er oppmerksom. Om vi hører på den ”veiledningen” vi får, de tankene som kommer på riktige steder. Ikke de du får når du er redd og bekymret, men de som kommer når du trekker pusten, når du lytter og kjenner etter.

Jeg vet heldigvis at for det om jeg innimellom saboterer og lar meg lede av motstanden, så kan jeg finne tilbake til dit jeg skal være igjen. Jeg tar over spakene, og sier ”hør her, du har fått lov til å tulle litt med meg, men det er faktisk jeg som bestemmer”. Så er det er bare å jobbe videre. Jeg ser at jeg er på riktig vei, og gleder meg mer og mer jo nærmere mål jeg kommer!

Lar du ”sabotøren” få overtaket i ditt liv?